LES JEG KAN BLOGGE IGJEN!

Nå er det ganske ekstremt lenge siden jeg blogga, med tanke på at jeg gjorde det annahver dag før ca, men jeg har en ganske god grunn til det. Syns jeg. Ikke Kristin. Tror jeg. Uansett. Grunnen er så enkel som at da jeg fant ut at jeg skulle blogge, etter en ganske god stund, så er det sagt, og dessuten så hadde Kristin masa på detta, ihvertfall, jeg skrev inn passordet vett, var sikker på at det var det samme passordet som på alle andre steder, for jeg bruker nemlig det samme passordet overalt nesten, men så funka det ikke!

Det kom: denne epost adressen er ikke gyldig. 

Hva i h***** tenkte jeg, jeg bruker jo denna daglig!

Prøvde et par ganger til, men neida. 

Flott! Vet ikke blogspot å sette pris på MINE innlegg, kan de ha det så godt! tenkte jeg...

Men for all del. Kristin maste litt i dag, litt mindre intensivt enn vanlig, for jeg hadde nemlig brukt det samme argumentet om og om igjen, blogspot vil ikke ha mine bidrag! Så tenkte jeg, verden bør jo egentlig se store kunstneres verk så det er synd og skam at de ikke blir lagt ut. Neida, jeg vet om mange som er bedre til å blogge enn meg, men det er jo festlig da! Så jeg prøvde igjen. Og mens jeg skrev opp den såkalt ugyldige epost adressen min, kom jeg på: jeg har jo ikke samme passord her! Eller, det er det samme, bare med to ekstra bokstaver!

Omg, så dum jeg er. Men da årna det seg. De vil ha mine bidrag så nå er det bare opp til ofentligheten å lese dem. (:

Himmelsk.

Nå er jeg ganske glad. Jeg har funnet det jeg skal glede meg over når jeg blir gammel og grå. Når jeg kan se barnebarna mine løpe på gårdstunet og leve livet jeg engang levde. Når det beste jeg vet er å høre på norsktoppen på nrk. 

Da skal jeg nemlig nyte himmelen på Årnes. 

Den er vakker. 

Denne himmelen skal mine etterkommere se på, og jeg er sikker på at de ikke får et bedre sted å se på den enn på Årnes. Her er den vakrest. 

Det er rart å tenke på egentlig. 

Akkurat som kornet såes, gror og høstes, skal det samme skje med oss. Og alt kornet som noengang er sådd, er sådd under samme himmelen og fått lys av samme sola. Dete skal også våre etterkommere. 

Akkurat nå er ikke himmelen det største å glede seg over for min del, men det er et kornaks. Et kornaks i en hel åker av gleder. 

For mine etterkommeres del, håper jeg at de ikke vier livet sitt til å glo på himmelen. Ihvertfall ikke mens de fortsatt er unge og har livet foran seg, men når de, som alle andre, når livets høst, håper jeg at de, som jeg, har et lite, vakkert kornstrå som himmelen å glede seg over istedenfor å bruke livet sitt til å synes synd på seg selv. 

Her er himmelske bilder fra en uke på Årnes. Hvis du ikke syns det er noe å glede seg over, syns jeg synd på deg. For dette er vakkert. 

Villmarkskara!

I går var  jeg på årets FØRSTE telttur! wiii

Var morro. Og kaldt. Og vått. 

MEN HVA GJØR VEL DET NÅR MAN HAR GODE VENNER OG ER VILLMARKSKARER!

Ingenting. Ingenting, sier jeg. For det var morro :D

Det hele starta med at jeg og Lene og Silje satte opp det lilla teltet etter den strabasiøse ferden gjennom skauen. Det var veldig lett å sette opp og vi fikk lagt inn en liten overrsakelse til de heldige beboerne som var ment å være Elisa og typen hennes som heter Bjørn.

 

Uheldigvis ble det regn, og vi var litt usikre på teltkvaliteten, så de tok ''syketeltet'' til Silje som virka litt mer holdbart. Jeg likte forresten det teltet veldig godt for det kunne slås opp som en paraply nesten!

Senere satt vi opp det DIGRE teltet som oss single skulle sove i. Bare for å gjøre det koseli for oss :>

Vi liker jo litt nærhet vi også. 

Neida. Natten fortonet seg forholdsvis uintimt. For oss andre vel å merke. Vet ikke helt med paraplyteltet, men utifra enkelte lyder så fastslo vi at de hadde det koseli. 

Meninga med at de skulle sove i det lilla var egentlig fordi vi hadde satt det så langt borte, mens ''syketeltet'' var ganske nærme oss. 

Vel. Etter det var det altså badetid. Som bare jeg var med på. Bortsett fra Silje som dyppa totillene sine da, men det kan desverre for Silje ikke regnes som bading. Det var mitt første bad i år! HURRA!

Senere grilla vi, og jeg og Lene prøvde ut våre eksepsjonelle baconpølser, som vi måtte ta av baconet på fordi at verken det eller pølsa ville bli stekt med det på. 

Da engangsgrillen tok slutt, trossa vi skogbrannfaren og lagde oss et bål. Det var kaldt. Madelen presterte nesten å pyre buksene mine, så det ble i det minste varmt og godt.

 

Takk for en koseli tur jentene mine! og gutt .. :) <3

Gresset er grønnest her.

Jeg skal ikke juge og si at det bare er dritt her på Årnes. Det fines faktisk lyse sider også! Bare se på disse bildene:

Dette er fint!

Jeg blir egentlig veldig glad når det er fit rundt meg, og derfor er jeg mye ute nå. Eller på kjøkkenet eller på rommet mitt. Disse rommene er nemlig de eneste som ser litt fine ut. Men ute, der er det alltid fint. Enten det regner, er sol, eller det er mørkt. Særlig når det er stjerneklart og mørkt. Himmelen blir nemlig så utrolig mye større her. Det er som om den kommer imot deg. Følelsen er egentlig litt overveldende. Men utrolig deilig. 

Er litt vanskelig å beskrive med ord. 

Men allikevel. Ingenting kan måle seg med å være med venner. Og det er jo minuset. Det er ingen her. Verken venner eller ikke. Om man da ikke regner med de traktor-kjørende pensjonistene som kjører forbi for å stelle med jordet sitt fra tid til annen. Men det er bra å ha noen lyspunkter. 

Jeg har hatt en virkelig dårlig dag i dag. Først hadde vi gym. Det gikk ikke som det skulle. Istedenfor å prøve å forbrede karakteren min, klarte jeg å senke den, fordi jeg ble beskylt for juks av læreren noe Heidi kunne bekrefte at jeg ikke hadde! Og jeg juksa IKKE! bare så det er sagt... 

Siden jeg pressa meg selv så hardt i gymmen, satt jeg gjennom en spanskprøve og to mattetimer med hodepine og feber som var veldig vondt. 

Jeg hater tirsdager i tilleg så det gjorde det ikkeno bedre. 

Menmen. 

Jeg var forresten snill mot katta istad. Jeg fora henne med en skinke. Men hun ville ikke spise så lenge skinka var hel, så jeg måtte første dele den opp, også fant hun ut at hvis maten hadde vært nær bakken, var den ikke god. DU ER ET DYR HERREGUD! jaja. det ende med at jeg fora henne for hånd. Det tok tid. Men jeg følte meg snill eterpå. 

Egentlig så kommer hun til å bli feit av dette, men det gjør ikkeno for feite katter er kule.

Denne sangen er så utrolig vakker. Jeg fant min egen mening og mine egne tanker om denne i dag. Men de kan jeg beholde for meg selv tror jeg :) 

Finn din egen mening!

See the stone set in your eyes
See the thorn twist in your side
I wait for you

Sleight of hand and twist of fate
On a bed of nails she makes me wait
And I wait without you

With or without you
With or without you

Through the storm we reach the shore
You give it all but I want more
And Im waiting for you

With or without you
With or without you
I cant live
With or without you

And you give yourself away
And you give yourself away
And you give
And you give
And you give yourself away

My hands are tied
My body bruised, shes got me with
Nothing to win and
Nothing left to lose

And you give yourself away
And you give yourself away
And you give
And you give
And you give yourself away

With or without you
With or without you
I cant live
With or without you

With or without you
With or without you
I cant live
With or without you
With or without you

Tips: Last den ned og hør på den. Den er utrolig fin med musikk. Sitt alene i et stille rom og skru OPP volumet. Nyt. 

Surpomper. ><

Siden jeg bor så sinnsyyykt langt borte som nevnt før, så må jeg ta buss og tog nesten hver dag. Dette er avslappende nok, men blir allikevel veldig slitsomt pågrunn av fenomenet sure mennesker. Greit nok at man er trøtt om morgenen eller etter en slitsom arbeidsdag, men folk trenger vel ikke å se på deg med ett gjennomtrengende surt blikk fordet?

Jeg får virkelig lyst til å ta buss eller tog hvis sjåføren eller konduktøren sier et enkelt ''hei'' og ser glad ut, kanskje småprater litt med deg før han beklager at han må ta vare på de andre passasjerene. Men sånn skal det visst ikke være. 

Så sent som i dag, opplevde jeg den sureste, mest dustete bussjåføren jeg noengang har opplevd. 

Etter at han hadde kommet ti minutter for sent, noe som gjorde at jeg ikke rakk toget som kunne tatt meg hjem en time tidligere, var det et snurt blikk og et grynt som møtte meg. Når jeg gikk inni bussen, måtte jeg også tåle ekle blikk fra omtrent hver eneste person som sitter på bussen. Får man kyst til å sette seg ned der for å sitte sånn i en time eller? 

Skjønner jo at de er smålei når sjåføren kjører som en gris og har på full varme i 20 grader xP

Burde være lov til å tenke med huet. 

Dessuten skal man være ganske dårlig trent for å ikke orke å bruke smilemusklene etter en hard dag.

Det jeg mener å si er:

Smil og vær glad for hver dag som går, så får du se hvor mange venner du får!

-Eller kunder i sjåførene og konduktørenes tilfelle.

:D :D :D :D

Ææææææh! En kalori! Drep den! Drep den! Ånei, den hoppa inn i munnet min! Spy den! Spy den!

Å være med en sånn person må vel være slitsomt. Det er en grunn til at det finnes kalorier, og det er at man skal spise dem! Uten de nådeløse, lunefulle kaloriene hadde vi alle vært slappe som sokker, og muskelmassen hadde vært på fiskebollestadiet. 

Spis og vær glad!

Men man trenger ikke å overdrive heller. 

Og hvis man allikevel skulle komme til å overdrive, så er det jo bare å ta seg en joggetur?